Dunning Kruger-effekten

Dunning Kruger-effekten er et kognitivt bias hvor personer som er inkompetente på mange sosiale og intellektuelle områder feilaktig overvurderer disse ferdighetene, der svært kompetente personer overvurderer hva andre kan. David Dunning og Justin Kruger gjorde studier ved Cornell-universitetet i USA. Studentene ble presentert oppgaver innen humor, logikk og grammatikk, og deretter bedt om å vurdere sine egne prestasjoner. De som hadde prestert dårligst overvurderte sin egen prestasjon, mens de som hadde svart best undervurderte sine prestasjoner - i stor grad fordi de overvurderte andres prestasjoner. Selv hadde de ikke hatt særlig problemer med oppgavene, og regnet da med at det gjaldt for de andre også. Etterpå skulle de fem som hadde prestert dårligst og de fem som hadde prestert best vurdere hverandres besvarelser. De som hadde prestert dårligst fortsatte å overvurdere sin egen prestasjon selv når de ble presentert for langt bedre besvarelser, mens de som hadde prestert best oppjusterte vurderingen av seg selv i møte med dårligere besvarelser. Noen av studentene som hadde overvurdert seg selv ble så undervist i logikk, og samtidig med at det faktiske kompetansenivået økte, sank vurderingen av egne prestasjoner til et mer realistisk nivå.

De fleste av oss har vel møtt mennesker som er selvutnevnte verdensmestere. De som har lest en artikkel og er nå eksperter, eller de som gått på et nybegynnerkurs og så finner ut at de skal bli kursholdere selv. Kanskje har vi også gått i den fella selv hvor at vi har trodd vi hadde større kunnskaper om et emne enn vi viste oss å ha. Dunning-kruger effekten er interessant på svært mange måter i forhold til reelle prestasjoner og selvvurdering av intelligens.

Det viser seg gang på gang at en del mennesker som tester svært høyt på IQ-tester blir overrasket; de har nemlig ofte ikke vurdert seg selv som så mye smartere enn andre. Noen har faktisk selv konkludert med at de kanskje til og med er litt dumme, spesielt i møte med verdensmestere som skråsikkert legger ut om alt de kan.

Selv har jeg opplevd mer enn én gang å bli latterliggjort fordi jeg så sammenhenger andre ikke så, og dermed mente ikke eksisterte. Mange ganger har jeg også skulle forklart ting, men gjort logiske sprang fordi jeg mente det var en selvfølge - for så å oppleve at den andre ikke skjønner noen ting, og stempler meg som dum. På samme måte som at smarte mennesker tror at andre skjønner mer enn de gjør, tror altså de som kanskje ligger mer rundt gjennomsnittet eller under gjerne at andre ikke kan skjønne ting de ikke skjønner selv.

At mennesker har en tendens til å overvurdere sine egne talenter og evner er kanskje ikke veldig nytt. Det man ikke vet vet man tross alt ikke, og da er det vanskelig å vurdere ens eget kunnskapsnivå også. Hvis du kun har sett 30 puslespillbrikker er det lett å tenke at puslespillet kun består av 30 biter, men når du begynner å pusle vil du kanskje etter hvert se at "oi, dette puslespillet må mange flere brikker enn jeg først trodde". Man må altså vite nok til å kunne vurdere kompleksiteten og dermed sitt eget nivå. Paradokset ligger i det å ha kompetanse nok til å se sin egen inkompetanse.

De fleste vil vel være enig i at Sokrates nok lå godt over snittet - likevel er et av hans mest kjente sitater "jeg vet at jeg ingenting vet".

En studie jeg dessverre ikke greier å finne igjen konkluderte visstnok med at mer enn 90% av befolkningen vurderer seg selv som over gjennomsnittet intelligent, kanskje er det ikke så langt fra sannheten.

#intelligens #høyiq #over130 #dunningkrugereffekten #samfunn

 

 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Kategorier

Arkiv

hits